Ingen dans på roser

Etter stoppen i Lyngseidet har vi virkelig bitt tenna sammen. Vi ønsket oss sørover, fort som F.. Det tikket inn sms fra både trøndelagen og østlandet. Meldinger om strålende sol og temperaturer godt over 20 grader. Vi kunne parere tilbake med regn, vind og mer regn - og temperaturer mellom 0-10 grader.

Etter 4 tøffe mil med motvind og regn kom vi til Lyngskroa i Oteren. Et flott hotell og spiseri i enden av Storfjorden og Lyngen.

Bløte og kalde hinket vi oss inn i varmen. Eieren kikket stakkarslig på oss, og ba oss komme inn i varmen. Han plasserte oss foran peisen og lurte på om det var noe mer han kunne tilby oss. Frekke som vi var, spurte unge Foss om vi ikke kunne få litt kokt vann slik at vi kunne lage oss tørrmat, mot at vi kjøpte en dessert hos ham. Han så litt på oss før han tok til latteren.

- Jeg tror det er mange år siden noen spiste medbrakt her i restauranten, men jeg kan gjøre unntak for dere to, sa han på vakkert nordnorsk.

Vi forsynte oss med tevannet og satt oss foran peisen med hver vår kyllingkorma med ris. Lovende Alstad med ispose på kneet.

Stopp i Nordkjosbotn

Etter en times tid med tørking, spising og aktiv avslapning, satte vi oss på syklene retning Nordkjosbotn. Her tok vi oss en ny pause. Først spiste vi på Vollan Gjestegård, og deretter inviterte Jeanine oss med hjem til seg. Der fikk vi hilst på hennes nydelige mor og drakk en kaffe før ferden gikk videre sørover. Denne pitstopen gjorde underverker. Vinden stilnet og humøret vårt steg. Vi tok oss over Heia (rundt 250 moh) og mot Olsborg og Buktamoen. Deretter tok vi av mot Finnsnes. Regnet begynte etter hvert å hølje ned, men knærne og humøret var på topp. Fem kommuner  senere (Lyngen, Storfjord, Balsfjord, Målselv og Lenvik, for de som lurte) ankom vi Finnsnes relativt kalde og trøtte ? 150 kilometer etter starten i Lyngseidet. Vi stoppet på Shell-stasjonen med nattluke klokken 02.15. Han som jobbet der syntes så synd i oss at han slapp oss inn i butikken. Der ble vi værende til litt før klokken 04.00. Da skulle båten mot Harstad ankomme, men grunnet utrolig dårlig vær var båten forsinket en hel time.

Vi tok kontakt med truckføreren, som var den eneste nede på kaia, og han tilbød oss å åpne resepsjonen slik at vi kunne sitte der den timen det tok før båten la til kai. Vi satte oss i hver vår skinnstol og sovnet relativt fort.

En time senere kom båten, og fraktet oss trygt til Harstad. Vi ankom byen rundt klokken 08.00 lørdag morgen. Døgnville. Vi syklet gjennom den folketomme byen og bestemte oss for å dra bort til Thon Hotell. Der kom vi i kontakt med verdens hyggeligste resepsjonssjef. Vi spurte om de hadde et sted vi kunne rulle ut soveposen og sove noen timer før vi syklet videre mot Vesterålen. Hun så tydeligvis på oss at vi var relativt slitne etter den lange etappen og påfølgende natt med svært lite søvn. Etter en kort samtale med husøkonomen tilbød de oss et rom til fri disposisjon, så lenge vi ønsket.

Det var nesten så tårene kom. Av glede. Men bare nesten. Vi er jo ekte mannfolk!

Vi brukte rommet i overkant av tre timer. På den tiden rakk vi å bruke varmekablene på badet til å tørke klær, dusje og sove et par timer. Da vi kom ned i resepsjonen sto resepsjonssjefen klar med frokost til oss. Magisk! Igjen: Det er utrolig hvor mange positive og hjelpsomme mennesker man møter på en slik tur. Faktisk fikk vi tilbud om å være på hotellet en natt til, slik at vi kom til hektene igjen, men dette ble avslått. Vi har en plan å følge!

Ettersom det ble en relativt sen start på dagen, ble det en tur på 70 kilometer denne lørdagen. Vi satte opp teltet i hagen hos en hyggelig familie i Sortland. Sentrumsnært. På kvelden skeiet vi ut med en pils og pizza.

Turens første fall

Tidlig søndag morgen var det tilbake på sykkelsetet. Dette ble en vindfull dag. Det blåste så kraftig at vi på flat mark kun kom opp i hastigheter på omkring 10-12 kilometer i timen. I den farten hadde vi utrolig dårlig tid. Vi skulle rekke en ferge i Melbu klokken 13.40. Heldigvis avtok vinden noe etter 7-8 kilometer og vi lå endelig litt foran skjema. Det er utrolig hvor flink man blir å beregne avstand og km/t på slike turer.

 Uansett. Akkurat i det begge to slo seg til ro med at vi endelig lå et stykke foran skjema, skjedde det som ikke skulle skje. Et uhell. Lovende Alstad lå i dragsuget til unge Foss, og satt egentlig i sine egne tanker og kikket på de hvite bølgene på sjøen. Akkurat da kom det en kastevind fra det åpne havet, på samme tid bestemte unge Foss seg for å strekke litt på beina, altså stå og sykle. Alle som har ligget bak en som plutselig bestemmer seg for å stå og sykle, vet at han foran mister litt hastighet på dette. I og med at lovende Alstad ikke fikk med seg dette, samtidig som kastevinden slo inn, trillet han rett inn i bakhjulet til unge Foss. Lovende Alstad våknet raskt fra sine andre tanker og prøvde febrilsk å ratte unna. Unge Foss merket selvsagt at noen traff ham bakfra og, naturlig nok, valgte han å slutte å tråkke. Dette førte til at hjulet til lovende Alstad satte seg fast på feil side av hjulet til unge Foss, og klemt mellom hjul og sykkelveske. Klikkpedalene gjorde det hele ekstra vanskelig. Panikken kom og lovende Alstad dro styret ut av sin stilling. I dette hundredelet innså lovende Alstad at asfalten var eneste utvei. Og ganske riktig. To-tre sekunder etter at kastevinden inntraff, lå han og kavet i asfalten... Han klarte i d minste å holde knærne inne ved ramma og lot sidevesker og hofte ta den store støyten.

Han kom seg småflau, men raskt på beina igjen. Med sykkelveskene strødd utover veien og en bakskjerm og et bagasjebrett uten feste. Vi fant igjen skruen på asfalten og forsøkte raskt å feste det på igjen.

Men en ulykke kommer sjeldent alene. Den nevnte kastevinden var nemlig starten på en aldri så liten storm. Himmelen åpnet seg, regnet høljet ned og vinden rev i klærne våre. Gjengene til skruen var gåen og dermed umulig å feste fast. Alt så ganske så mørkt ut.

Så kom redningen. Plutselig kom det en mann ut av huset rett ved der vi sto og mekket. Han lurte på om alt var i orden og inviterte oss inn i gården hans. I ly for vinden. Han løp samtidig raskt i garasjen og hentet fram verktøy. Han hadde en passende skrue og vi fikk på plass både skjerm og bagasjebrett relativt fort. Det vil si, unge Foss gjorde det ganske kjapt. Verksmestersønnen Alstad, sto for det meste og holdte i sykkelen og snakket med den hyggelige mannen som hjalp oss.

Så var det bare å feste på bagasjen og tråkke videre. Trodde vi. Men neida. Selvsagt hadde festet til den ene sykkelvesken brukket. Plastic-fantastic-festene fra Biltema tålte ikke velten. Dermed måtte Reodor Felgen, aka Vegard Foss, finne på andre løsninger. Den hjelpsomme mannen kom med både tau og ståltråd. Og Reodor Felgen fikset og mekket. Etter et kvarter-tjue minutters tid var vi endelig klare for avgang igjen. Den hjelpsomme mannen tilbød oss å kjøre oss til Melbu, slik at vi rakk den nevnte ferja, men moralske som vi er, takket vi nei. Skal man sykle, så skal man sykle.

Han sa han skulle til Melbu uansett og fortalte at han kunne kjøre litt etterpå, og eventuelt plukke oss opp på veien om vi lå an til ikke å rekke båten.

På plass i Svolvær/Bodø

Vi fikk opp tempoet og heldigvis løyet vinden da vi kom oss på Hadseløya og Stokmarknes. Tre kilometer før ferjeleiet, og rundt 25 minutter før båten skulle gå, kom den hjelpsomme mannen tutende forbi oss i sin varebil. Han ville virkelig hjelpe oss om vi var i tidsnød. Han kom og hilste på oss på ferjeleiet og ønsket oss god tur videre. For en mann!

På båten møtte vi en bulgarsk fotograf som jobbet for den norske ambassaden i Sofia. Han skulle til Vesterålen og Lofoten for å ta vakre bilder. En halvannen måneds vandringstur med tursekk og kamera. Han var heller ikke veldig imponert over været i nord...

Etter ankomst Lofoten og Fiskebøl, gjensto kun sjarmøretappen inn mot Svolvær. En fantastisk strekning, men dessverre hadde vi både regn og tåke store deler av tremila.

Vel framme i Svolvær tittet sola endelig fram fra skyene. Dette er vel faktisk første gang vi fikk se gløtt av blå himmel siden turen over Kvænangsfjellet..

Fra Svolvær tok vi M/S Lofoten, en sliten båt, inn til Bodø.

Her blir vi i to netter, og sover hos Glimt-spiller Karl Morten Eek. Vi håper selvsagt på Rosenborg-seier, men at Eek får tillit og putter et trøstemål!

Ellers er det verdt å nevne at begge har såre rumper og slitne knær. Unge Foss tar gode og lange drajobber nå, og har begynt å få kjenning i knærne selv. Lovende Alstad har så vondt i sitt høyre kne at han har begynt å tråkke litt alternativt, dette har medført ømme muskler i venstre ben.

Turen over Sennalandet (Finnmark) i rundt fem plussgrader, kun iført sykkeltightsen, med tilhørende ben, har ødelagt knærne for resten av turen. Det blir nok en dyr lekse å lære for oss begge...

Ellers er det bare å takke for tilbakemeldinger på sida vår. Over 800 kilometer er nå tilbakelagt. Det er noen mil igjen, men vi begynner å se lys i den berømte tunnelen.

Det blir godt med en hviledag nå.

Og til Lars Esten: Vi kommer ikke til å sykle om Leangen.

Og til Stokkan: Vi kommer heller ikke innom G-Sport Heimdal. Vi kommer syklende over Fosen og Rye!

Mvh sykkelgutta Vegard og Terje.