Tilbake i Trønderland

Det har gått en stund siden forrige blogg. Mest fordi vi har hatt lange dager, men også fordi det har blitt flere netter i telt den siste uka.

Vi ble vel ganske godt inspirert av Rosenborgs overhøvling av Bodø/Glimt på Aspmyra (4-0). På kvelden spiste vi taco med Karl Morten og hans kjære Isabel. Herr Eek var ved godt mot selv om det ble braktap. Kampen måtte han dessverre se fra benken.

Fra Bodø syklet vi kystriksveien ned til Ørnes. Der hadde vi egentlig planer om å slå oss til ro, men før starten hadde vi en aldri så liten våt drøm om å rekke siste ferge fra Ørnes til Vassdalsvik. Den rakk vi.

På ferja så nok både lovende Alstad og unge Foss relativt slitne og bløte ut. Det regnet. Selvsagt. Det kom i alle fall en hyggelig sørlending bort til oss og lurte på hva vi drev med. Vi forklarte som sant var, at vi syklet fra Nordkapp til Lindesnes, og fyren ble ganske så interessert. Han lurte etter hvert på hvordan vi gjorde det med overnatting og slik, og vi sa at vi tok imot alt som kom. Alt fra telt, til overnatting hos venner og bekjente, og eventuelt ukjente som inviterte oss hjem.

Han grublet litt over det hele og gikk opp på dekk. Plutselig kom han bort til oss og sa at han drev en bibelskole fem kilometer unna ferjeleiet i Vassdalsvik. Der kunne vi få overnatte, dusje og benytte oss av det skolen ellers hadde å tilby. Fantastisk. Det var ikke vanskelig å takke ja!

Vi kom fram til en relativt stor villa, idyllisk plassert på en liten topp ut mot havet i Engavågen. Det var som tatt rett ut av en skrekkfilm. Stort, forlatt hus med mange dører og rom. Tre etasjer, knirkende gulv, lite belysning, ved sjøen osvosv. Men vi fikk oss en god natts søvn og tok fatt på neste etappe ved godt mot.

Neste etappe ble lang. Vi syklet langs Helgelandskysten til Stokkvågen. Der tok vi båt over til Sandnessjøen. Derfra syklet vi videre til Tjøtta. Et vakkert sted helt ute i havgapet i Alstahaug kommune. Vi slo opp telt rett ved kaia for å rekke en tidlig båt dagen etter. Dette fordi det skulle korrespondere med ferjer videre. Til liten nytte. I håndboka for kystriksveien hadde de nemlig ført opp feil ferjetider fra Anddalsvågen til Horn. Vi satte vel omtrent ny pers på 17 kilometer for å rekke ferja som aldri gikk. 26 kilometer i timen klarte vi å holde (ganske imponerende med all oppakninga vi har med oss), bare for å komme fram og se at neste ferje kom 2 timer og 5 minutter etterpå. Anddalsvågen var for øvrig alt annet enn et knutepunkt. Det var knapt en hytte der. I hvert fall ingen kiosk. Nærmeste butikk raste vi forbi en mil tidligere. Det var rett og slett bare og sette seg ned og vente. Og vente.

Fare for at flere turister kommer til å gå på liknende blemmer i løpet av sommeren. Vi fikk i allefall sitte på gratis, rett og slett fordi ferjepersonellet syntes synd i oss.

Til tross for disse to svært kjedelige timene i Anddalsvågen kom vi oss ganske langt denne dagen. Dette ble for øvrig den første dagen med mer sol enn regn. Faktisk var vel gradstokken over 15 grader også. Vi tok oss en god burger i Brønnøysund, etter anbefalinger fra en klassekamerat av unge Foss.

På denne kroa møtte vi på turens kanskje morsomste type. En halvstor fyr som opplagt var noe tilbakestående. Han var tydelig en kjenning av alle i lokalet. Han snudde seg mot oss og spurte på bredt brønnøysundsk, altså nærmest syngende trøndersk/nordlandsk.

-          Æ dokk på sykkeltur?

-          Ja

-          Ko dokk kjæm i fra da?

-          Vi kjæm fra Trondheim, men vi har sykla fra Nordkapp.

-          Ko dæ bi hænn?

-          I Finnmark.

-          Ko dæ bi hænn da?

-          Helt nord i Norge.

-          Ja, men ko dæ bi hænn da?

-     Tja, ved Honningsvåg.

-          Å ja, svarer han.

-          Men ko dokk ska hænn da?

-          Vi ska nå t Trondheim etter hvert.

-          Ska dokk SYKKEL t Trondheim?

-          Ja, vi har nå tenkt det ja.

-          Ko lang tid ska dokk bruk på det?

-          Nei, vi ska nå prøv å vær der t lørdagen engang.

Man merker at han synes det er langt. Han blir nesten litt imponert. Det blir stille i noen sekunder før lovende Alstad skyter inn at vi skal helt ned til Lindesnes.

-          Ko dæ bi hænn da?

-          Ved Kristiansand.

-          Ko dæ bi hænn da?

-          Helt sør i Norge. Forbi Oslo.

-          Ska dokk sykkel t Oslo? Åh? hærregud. Koffor tæ dokk itj Hurtigruta et stykke nedover i stan.. Og sei at dokk ha sykla!??

Vi kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Fyren har jo åpenbart et poeng!

Vi forlot kroa lattermildt og satte oss på sykkelen sørover. Vi tok neste stopp i Foldereid. Der tok vi oss litt kveldsmat på en hjemmekoselig Shell-stasjon. Fikk sett nyheter og sporten før vi pinte oss videre et par mil. Til vi kom til Kongsmoen. Der satte vi opp teltet bak en Coop Marked-butikk.

Tidlig neste morgen, før unge Foss hadde fått gnidd søvnen ut av øynene, kjøpte han rundstykker, juice og banan. Lovende Alstad kom inn i butikken litt etterpå, og kikket opp hun som jobbet der. Han stoppet opp. Det var noe kjent med dette kvinnemennesket.

-          Si mæ, e itj du fra Byneset?

-          Jo! Æ syns da d va nå kjent med dokk shø. Va d Vegard som va her i sted?

Jada. Det var det. Hilde Utgård, en relativt god venninne av søsteren til Vegard, er en utflyttet bynesing som altså har bosatt seg på dette relativt øde stedet helt nord i Trøndelag.

Vi ble sittende i kroken på butikken litt for lenge, egentlig. Men det var svært hyggelig å treffe en bynesing blant de rundt 100 fastboende på Kongsmoen i Nord-Trøndelag.

Derfra gikk turen til Sparbu og Heistad, gjennom Snåsa og rundt Snåsavatnet. Det ble turens lengste etappe. Vi ga oss ikke før det sto 157 kilometer på tripptelleren.

Der ble det igjen et gjensyn med Karl Morten. Han hadde nemlig flydd hjem kun for å møte oss en gang til slik at han kunne lage guacamole til oss (ikke helt sant, red. anm.).

I allefall ble vi tatt godt imot av familien Eek. Marthe, som var hjemme på grunn av bryllup, fikset hjemmelaget pizza, og Svein, far i huset, serverte pils og godt humør. Vi var relativt slitne etter den etappen, men fikk oss heldigvis en god natts søvn.

Deretter var det turen fra Sparbu til Trondheim. Den startet ikke så alt for bra. Lovende Alstad glemte igjen drikkeflaska si på Heistad, men kom på det før han hadde syklet 5 km. Svein hev seg inn i bilen og tok oss igjen etter nesten en mil. Med full vannflaske!

Vi kom oss til Trondheim akkurat slik at vi rakk landskampen, som planen var, men det var ikke helt uten komplikasjoner. På kartet var det nemlig en aldri så liten snarvei fra Mosvik til Leksvik. En vei som tilsynelatende gikk langs sjøen. Denne ville vi prøve. Vi fikk høre at store deler av den var grusvei og at det var lett kupert. Hvor lang den var, var det ingen som helt visste. Men vi visste at hovedveien var på 37,5 kilometer, og at vi måtte over en topp på 320 meter over havet. Det var denne vi ville unngå.

Denne snarveien skulle vi aldri tatt. På det høyeste var vi på 300 meter. Det var grusvei/skogsvei hele veien, og det gikk opp og ned hele tiden. Fra 300 og ned til 100, opp til 250 igjen og ned. Slik var det hele veien. Og hvor mye kortere ble det? 4,5 kilometer. På grusvei! Vi brukte uhorvelig mye lengre tid enn vi vanligvis hadde brukt på en slik distanse. Det blir neppe mange slike snarveier i framtiden..

På Flakk ble vi som nevnt møtt med flagg og jordbær. En varm velkomst som gledet oss begge to. Det var godt å komme hjem.

Einar og Trond fungerte som harer over Byneset og fraktet oss trygt hjem på sjarmøretappen.

Der skiltes unge Foss og lovende Alstad for første gang på to uker. Begge fikk servert god mat og drikke til den bedrøvelige landskampen.

Søndag valgte vi å ta hviledag. Både unge Foss og lovende Alstad fikk noe behandling for sine ømme muskler og såre knær. Søster Foss fant trigger-punktene i Vegards lår, mens rittlege Pedersen fant de samme punktene i Terjes lår.

Mandag morgen starter vi med friskt mot. Planen er å komme seg til Oppdal. Der er vi lovet overnatting hos familien Dahle. Lovende Alstad har nemlig en bror som har ordnet seg kjæreste fra alpinriket litt sør i Sør-Trøndelag.

Så er det bare å ønske oss selv lykke til videre, og håpe på bedre klima de siste ukene sørover mot målet vårt!

Håper dere fortsetter å følge oss nedover.

Responsen er som sagt helt enorm. Vi har hatt godt over 25.000 sidehenvisninger siden vi startet bloggen for litt over to uker siden. Det er faktisk ganske imponerende!

Mvh Vegard og Terje.